Vann, mye vann. Kroppen min samler på alt jeg drikker. Jeg har ikke vert på do på et døgn og begynner å føle det på kroppen. Jeg er hoven i ansiktet, det er blåst opp litt som en vann ballong i kinnene mine. Jeg kjenner meg ikke lenger igjen i mitt eget speilbilde. Jeg er sliten. Vil bare sove. Jeg føler jeg svikter alle ved å være en stor byrde for min samboer, min familie, meg selv og samfunnet. Å nå selv om verden har tatt pause må jeg på sykehuset for å få renset blodet mitt. Fordi kroppen ikke orker lenger. Sitte stille i fem timer mens programmet går.  Hva skal de bli av meg. Jeg er ufør, og orker knapt hverdagen. Jeg er fanget i mitt eget hjem uten mulighet for å komme meg ut. Viruset, Korona har tatt fra meg friheten.  Jeg kommer bare ut de dagene jeg skal til behandling, og jeg begynner å merke det på psyken. Jeg blir fort irritert på mine omgivelser og jeg blir sliten av en minste ting. Hva skal jeg finne på annet en å ligge apatisk på sofaen å vente på å legge meg. Kroppen min skriker etter søvn, som jeg ikke kan gi den før klokken har slått ni på kvelden.

Når jeg er sliten kommer tankene krypende. Tanken på at mamma ikke lenger er blant oss. Tanken på at hun valgte å avslutte sitt abonnent på livet. Jeg sitter å spør meg selv de samme spørsmålene om og om igjen. Spørsmål som jeg aldri vil få svar på. Som, hva tenkte hun i sine siste minutter. Hva gjorde at begeret rant over og selvmord ble eneste løsning. Jeg gråter inne i meg av sorgen hun har etterlatt seg. Det samme gjelder min bror. Hva tenkte han i sine siste sekunder på jorden. Hva gjorde at han valgte å forlate en sønn som jeg vet han elsket høyt. Det Kværner i hodet. Jeg er sliten av å tenke, men jeg klarer ikke å stoppe. Jeg klarer ikke å tenke på fremtiden.

Fortiden har blitt min lekeplass enn så lenge. Jeg er skitten, hygiene har blitt en minsteprioritet. Husarbeid har blitt et fjell som jeg ikke kan klatre fordi jeg ikke har krefter. Så samboeren min får alt arbeidet, og jeg føler sviket på kroppen. Følelsene i meg bobler. Men jeg klarer ikke å gjøre noe med det. Det blir liksom for mye å forholde seg til. Livet mitt har endret seg så mye de siste månene. Jeg har gått fra å være i stand til å gjøre min del av arbeidet. Til å ikke engang klare å lage mat fordi jeg trenger alle kreftene mine til dialysen. Verden, hør min klagesang. Det er vanskelig å se lyset i all elendigheten som foregår. Men det er selvsagt lys i de rundt meg. Min far som har mistet så mye, men som alltid har troen på meg. Og en samboer som får meg til å le selv om dagen er dyster. Uten disse menneskene i livet mitt ville jeg nok ikke vart lenge. Da ville jeg nok råtnet vekk i mitt eget hjem.

Jeg har to katter. De vet ikke hva sorg er. De vet ikke om verdens prøvelser. De er helt uanfektet av mitt humør, og så lenge de får mat er de fornøyd. De lyser opp der de kan og jeg elsker de høyere en jeg elsker enkelte mennesker. Jeg elsker de høyere en meg selv. Det er bare synd at de også vil forlate meg om en stund. Jeg sitter hele tiden å venter på at noen dør. Noen jeg er glad i. Jeg vet ikke hvorfor jeg gjør det. Kanskje fordi jeg har følt det sånn på kroppen. Kanskje det er fordi jeg ikke kunne klart meg uten. Hva vet jeg. Men det hjelper å skrive. Det hjelper å legge det ut for verden. Jeg uskadeliggjør tankene mine på en god og effektiv måte. De gir likesom litt slipp i meg. Stiger opp over meg som damp på en vinterdag. Jeg kan bare si takk for at du leser om mine problemer, og min sorg. La di skumle tankene forsvinne i offentligheten. Å la meg få fred på jord.

Jeg vill ikke, jeg må ikke dra ut kateteret. Jeg har et kateter inn i brystet. Det stikker fra venstre nippel og inn i brystkassen min. Den gjør vondt, det svir. Jeg vil ha det bort og vekk fra kroppen min. Den hører ikke hjemme. Men jeg må. Jeg må ha kateteret fordi jeg ikke er voksen nok til å ha alternativet. Alternativet til kateteret jeg har inn i brystet er noe som heter en fistel. Og en fistel er en sammenkobling mellom en arterie og en vene i underarmen. De forsøkte å operere inn en fistel i høst, men jeg rev opp stingene og ødela den. De sydde det sammen igjen, men jeg brøt det opp. Til slutt gav de opp å lukke såret, så jeg gikk med et åpent sår i underarmen i to måneder. Så nå har de lagt noe som heter SVK (sentralt vene kateter). Dette er fordi jeg trenger dialyse. Jeg må rense blodet i kroppen min via en maskin, fordi nyrene mine ikke lenger klarer jobben. Jeg må tre ganger i uken møte opp på sykehuset. Jeg må sette meg i en stol, og sitte i fire timer mens dialysen går. Dette må jeg gjøre resten av livet. For situasjonen er slik at jeg ikke kan få ny nyre, eller det kan vise seg svært vanskelig for meg å få en ny nyre. Jeg er nemlig immun mot 99% av vestlige donorer.

Så hva er det all denne informasjonen kan si om min situasjon nå. Hva skal jeg si når jeg møter folk og de spør hvordan det går. Hva skal jeg gjøre når jeg bare har lyst til å kaste problemene mine i ansiktet på de som går igjennom ”mindre” en hva jeg gjør. Fordi det frister. Men jeg tar meg i det. Jeg oppfører meg, jeg er tålmodig. Men inne i meg har jeg mest lyst til å legge meg ned å gråte. Hulke så hardt som da jeg var barn. Gråte mine sorger, felle mine tårer. Jeg har lyst å si til de som spør at, jo nå skal du høre! Nå skal jeg fortelle om en trist historie med meg i hovedrollen. Men jeg gjør det ikke. Hvorfor gjør jeg bare ikke det. Er verden tjent med en historie slik som min. Eller er det nok av de som lider, nok av de som har det vondt at en historie til ikke gjør noen forskjell.

Men, som sagt. Jeg vil rive ut kateteret. Røret som gir meg liv har jeg lyst til å støte det ut slik kroppen min støtet ut nyren min. Jeg har så lyst, men jeg kan ikke. Jeg tenker på hvor mange jeg svikter hvis jeg gjør noe slikt. Ikke minst meg selv. Jeg vil ha det vekk, ut, bort. Tanken på å svike meg selv gjør meg gira. Gjør at pulsen min øker og jeg blir klar til kamp. Klar til å kjempe kampen mot meg selv. Mot prosjekt Thomas. Men jeg vil ikke dø. Der går grensen, jeg kan gjøre mye rart men det å dø vil jeg ikke. Men kateteret må, kan ikke være inne lengre.

Men jeg klarer ikke. er det en styrke eller en svakhet. For meg er det begge samtidig. Det er vanskelig å være så splittet som jeg er. Er det det jeg skal si til folk, at jeg er splittet. At jeg er verken eller. At jeg er både ja og nei. For lite vet jeg om hva morgendagen bringer. Men det jeg vet er at det blir en kamp mot meg selv.

Jeg husker høsten da jeg var fjorten år spesielt godt. Ikke fordi det skjedde noe spesielt. Men fordi det ikke gjorde det. Det var hverdag, jeg og mamma hadde en hverdag. Jeg husker Torsdagene, om kvelden. Jeg hadde som regel vært på fotballtrening. Været var ruskete, med rein og vind. Jeg trampet som oftest inn døren, kastet av meg skoene og løp inn i den varme dusjen. Jeg kan huske de små nålestingene av varmt vann på kroppen, følelsen av å sakte tine. Da jeg kom ut av dusjen ventet det som alltid ventet meg. En varm kopp med kakao.

71 grader nord var på tv de kveldene, og jeg og mamma satt klistret til skjermen. Det var vår ting. Det var som om tiden stoppet da jeg og mamma så på tv. Jeg viste det var skole dagen etter. Jeg viste at verden kom til å ta meg igjen. Men jeg følte meg så trygg under teppet. Jeg satt i min sofa, og hun i hennes. Hun strikket, jeg så på tv og kommenterte.

Jeg savner virkelig de stundene. Når jeg tenker på de kjenner jeg savnet stikke hardt. Tanken på at jeg nok aldri vil kunne kjenne slik trygghet igjen gjør meg sår, og lei meg. En mors kjærlighet kan være så mangt. Det kan være de store ofrene, det kan være klemmene de gir eller det kan være små ting. Som for eksempel kakao. Jeg tror mamma gledet seg til de torsdagene, jeg tror hun satt pris på noen timer med den travle sønnen sin. Nå som jeg ser tilbake setter jeg veldig stor pris på de torsdagene vi fikk sammen. Etterhvert ble jeg voksen. Eller prøve å være, og torsdagene ble færre. Høsten ble kortere og hverdagen mer og mer fjern. Jeg prøvde å vokse opp så fort som mulig. Jeg prøvde å få en smak av voksenlivet og i desperasjonen glemte jeg det aller viktigste. Jeg glemte helt av torsdagene med mamma, jeg savnet de lenger ikke. Men nå som både dagene og hun er borte kan jeg aldri lenger kan føle varmen fra pleddet eller lukten av kakao med samme glede som før uten å føle på én tung sten i magen. Husker jeg i hvert fall torsdagene med mamma nå. Nå skjønner jeg endelig betydningen.

Jeg føler igjen. Det er lenge siden sist jeg følte. Jeg føler sterkere nå. Sterkere enn jeg har gjort på flere måneder. Jeg vet ikke hvorfor, men det kom helt ut av det blå. Jeg ligger nå på sykehuset for observasjon grunnet min lumske sykdom. Jeg får ikke sove, klokken nærmer seg dagvakt, og jeg sitter og skriver. Hva er det jeg føler på er så spørsmålet. Hva har skjedd som har vært så sterkt av det har vekket til live sterke følelser rund døden, rundt mitt eget selvhat, og ikke minst min uendelige trang til å leve.

Jeg trenger ikke å se langt etter grunnen. Jeg er på sykehuset. Min verste fiende samt min største helt. Angsten og redselen er så påtrengende at selv med sterke medisiner nekter kroppen min å sove.

Klokken er som sagt på nattsiden av uret og jeg sitter oppe og skriver. Jeg får rett og slett ikke sove. Minnene om min barndom på sykehus gjennomtrenger den godt oppbygde demningen jeg har konstruert i mitt eget hode for å beskytte meg selv. Men hver gang jeg hører barneskrik kan jeg se for meg det turkise jerngitteret rundt barnesengen på Rikshospitalet. Jeg kan lukte, nesten smake metallet. Hver gang jeg lukter rene sengetøy, transporteres jeg til utenfor operasjonsalene på både Riksen, og Tønsberg sykehus. Klar for én av utallige operasjoner. Nydusjet ren, liggende i et sterilt sengetøy, med en av de tullete grønne hattene de gir deg slik at du ikke skal flasse i stykker viktig medisinsk materiell. Da  når disse tankene kommer brister demningen og alle de undertrykte følelsene jeg sitter med fosser ut, og jeg ligger hulkende i et hjørne.

Jeg har også hatt flere tanker om døden, når skal den inntreffe? Jeg er konstant redd og samtidig fasinert over tanken på å dø. Redd fordi jeg så lang det er mulig prøver å unngå det. Fasinert, fordi ingen vet hvordan livet etter døden utspiller seg. Kommer det til å være totall mørke, som om jeg aldri hadde vært føtt og jeget blir hvisket ut for alltid. Eller blir jeg møtt av en perleport og en skuffet St. Peter?

Det er ikke bare mørke tanker som virrer omkring i skallen min. Kjærlighet er en følelse jeg kjenner meg privilegert for å bli omkretset av. Kjærlighet fra de kantene som betyr noe, og følelsen av forelskelse og kjærlighet til min samboer, til kattene mine og til familien. Jeg vet det at ikke alle har den muligheten. Jeg vet at folk i lignende eller verre situasjoner mangler dette viktige aspektet ved livet.

Jeg sitter å tenker, filosoferer over livet store spørsmål. De får meg til å undre over mange tanker samtidig, følelser sprer seg rundt i kroppen og jeg blir lam av alt sammen. Det jeg kjenner mest på er en usjenert redsel, en redsel som sitter dypt i brystet bak hjertet, og spørsmålene kommer. Hvorfor er jeg her, hvor skal jeg, og hvor ender jeg opp. Å svarene er like kompliserte som spørsmålene er enkle.

La oss ta for oss det første spørsmålet. Hvorfor er jeg her?. Jeg tror, og dette er min personlige tro og du må jo selv gjøre opp din mening. Jeg tror at jeg, meg, Thomas. Er her for å gjøre verden litt bedre. Med det mener jeg ikke at jeg er den neste Gandhi, jeg mener simpelthen at jeg kan gjøre mitt mikroværs litt bedre. Få samboeren min til å smile fra tid til annen. Hjelpe min far med oppgaver og være sammen med han. Men selv de oppgavene, enkle som de er. Får meg til å føle meg utilstrekkelig. Det er en tung følelse å gå med, det å føle at du aldri er nok. Men jeg prøver å skygge unna de verste skyldfølelsene og fyller den fritatte hjernekapasiteten med hyggeligere ting. Som for eksempel at jeg kanskje kan bli en god far hvis muligheten åpenbarer seg, eller at jeg har en positiv effekt på nær-samfunnet. Å jeg tror at alle sliter med den utilstrekkeligheten i større eller mindre grad, i hvert fall når du har blitt voksen. Noe som jeg nesten kan kalle meg selv.

Så hvor skal jeg hen? Jeg vet ikke hvor jeg skal, jeg har faktisk ingen anelse. Jeg vet hvor og kan se glassklart for meg hvor jeg vil, men med min historie ender vel alt i tragedie. Du kan kanskje si at det er vell pessimistisk og på grensen til selvplaging. Men jeg snakker av erfaring. Jeg er en som lever i nuet. Jeg planlegger aldri noe som helst og siden jeg er trygdet faller livstilen naturlig for meg. Hvis du spør meg om hvor jeg kommer til å være om fem år, ville jeg aldri kunne gitt deg noe konkret svar. Jeg ville vel sagt at jeg kom til å være samme sted som jeg er nå, i den samme leiligheten med den samme samboeren og med jevnlige sykehusbesøk. Men hvis du spør meg om hvor jeg håper jeg vil være om fem år ville jeg svart at jeg mest sannsynlig har skiftet ut alt bortsett fra samboeren.

Hvor ender jeg opp? Forhåpentlig vis gammel og grå, å ikke i grillen til en passerende buss jeg ikke har lagt mekre til. Igjen er dette hva jeg håper. Jeg håper at jeg og min kjære vil leve et langt og godt liv. At krisene vil være få og at gledene mange og varierte. Jeg håper, men jeg vet ikke. Det er det som er så frustrerende med livet. Man vet aldri hva som kommer. Jeg skulle ønske man kunne brukt Google til å søke opp seg selv, finne en Wikipedia artikkel og lest på spoilere om hvordan ting ender, slik at jeg vet hva jeg går inn i. Men slik alt er nå (siden tidsmaskiner ikke er oppfunnet enda) vil jeg ikke vite hva som skjer med mindre jeg overlever og finner ut av det på egenhånd.

Men nok rabling, nå tror jeg at jeg skal gå inn på badet, vaske ansiktet mitt og gråte litt over situasjonen jeg er i.

Jeg var på graven til min bror i dag, en bror som døde alt for tidlig, en bror jeg elsket. Det er vanskelig å snakke om han kjenner jeg. Fordi han selv valgte døden fremfor livet. Fordi han lumske humør gjorde meg til tider redd og fordi han kunne glede meg. Fordi han var min storebror, den beste broren jeg noen gang kunne hatt. Jeg var på graven hans i dag. Jeg, min far, og min søster. De overlevende. For det er det jeg kaller oss. Vi er overlevende av store traumer, voldsomme hendelser, to selvmord, én nyretransplantasjon og ett år med rehabilitering. Det høres ut som en depressiv filmtittel. Men det var livet vårt. Selvfølgelig er ikke alt bare vondt, innimellom har det vært gode ting. Fine dager er alltid mulig å få til, og de kommer gjerne uforberedt.

Den første mai er det to år siden Christian valgte døden. Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle dødsårsdagen. Jeg vet ikke hvilke følelser som dukker opp da, men jeg er mer forberedt en sist. Hvorfor skal første mai være verre en alle de dagene som han er død, fordi det er ikke dagen de dør som er det verste har jeg erfart. Det er alle de dagene de forblir død som er ødeleggende.

Jeg sto der på graven hans. Vi hadde gravd i jorden, plantet blomstene og tatt bildene som bevis på hva vi hadde gjort. Så sto vi der, trekløveren. Vi snakket ikke, bare så på stenen med navnet, fødsel og dødsdato. Vi tenkte. Jeg følte meg overaskende tom, tankene kom for fort. Minner og følelser raste forbi i korte glimt. Jeg klarte ikke å få fatt i noen av tankene eller følelsene, jeg bare sto der, uten ord. Minner om bursdager, følelser av tap, minner av vonde dager. Bilder av fantastiske dager. Følelse av glede, savn og følelsen av tilgivelse. Men jeg var fortsatt helt tømt for tanke, samtidig som følelser og tanker rant forbi som en stri elv.

Jeg klarte til slutt og få tak i minnene om begravelsen. Det er et godt minne. Jeg husker spesielt den tunge men spesielle joiken som ble fremført, jeg husker stemningen i kirken. Jeg husker at jeg følte på total fortvilelse der jeg satt på trebenken og gråt, hulket. Jeg husker at jeg så på den hvite furukista. Jeg vagt minne at jeg prøvde å se igjennom den. Se liket bak treverket. Som et siste håp. En drøm i meg håpet på at det skulle komme livstegn fra Christian. Jeg håpet at alt bare var en spøk. At det uten forvarsel skulle komme små bank, livstegn fra kisten. Men jeg hadde fått beviset på hans avgang da jeg så han ligge i den hvite kjortelen. Sist siste antrekk.

Nå to år etter, virker minnet fjernt og samtidig så nært. Det føltes lenge siden jeg sto her og kastet jord ned på det hvite i den brune graven. Samtidig kjente jeg at det var som om jeg senest i går tviholdt rundt min far og strigråt mens jeg ignorerte resten av massene som var samlet i for å si farvel til Christian. Min bror fortjente mer, så mye mer en hva han ble gitt. Men sykdommen hadde tært på hjernen han si så lang tid at han ikke så en annen utvei. At han valgte den samme ruten min mor hadde tatt to år før det igjen. Det er så mye i denne verden som kan drepe ett menneske. Men når du selv blir både morder og mordvåpen i din egen bortgang. Så virker det så unødvendig. Jeg husker jeg tenkte at livet var så tomt. Jeg spurte meg selv hva som var meningen. Var alt vi gjorde forgjeves? Hva var meningen med å gjøre noe som helst når du til slutt alltid ville hige etter mer. Hvorfor skal jeg få meg en jobb, eller skaffe meg en familie når alt til slutt ville dø. Hva er poenget med all eksistens når alt til syvende og sist tar slutt?

Det er gamle tanker. Gamle, triste tanker som ikke førte noe hyggelig sted. Men jeg tror det er normalt og fokusere på alt det man ikke har når man møter døden på uansett hvilken måte. Fokuset på det man har mistet og aldri får igjen er tung. For min del ble den bare tyngre etterhvert som tiden gikk etter dødsfallet. Jeg sliter fortsatt med det ”gale” fokuset. Jeg tenker på alt jeg har mistet. Uansett om det er ett familiemedlem, tap i henhold til kroppen, eller en ting, objekter jeg har holdt meg nær. Jeg ligger ofte våken om natten mens bilder klare som dagen får meg til å gjennomleve det vonde gang etter gang.

Men jeg har det bedre nå, sånn generelt. Jeg har det bedre nå en jeg har hatt det på mange år. Jeg kan kjenne fokuset beveger seg mer på fremtid. Jeg planlegger lengre og lengre frem. Kanskje jeg skal dra på ferie, kanskje jeg skal legge en plan for fortsettelsen? For det er en fortsettelse på livet. Det jeg prøver og formilde er at de vonde bildene man får i hode sitt, bildet av døden. Selv om de skremmer deg. Selv om du kanskje aldri blir kvitt dem, så vil du lære deg at de er en del av livet. Jeg har integrert disse bildene i hverdagen. Jeg vet at de kommer om kvelden. Men de skremmer meg mindre nå, enn de har gjorde i starten.

Jeg vil alltid spørre meg, hva gikk igjennom hode til min bror i dødsøyeblikket. Hva så han?. Hva tenkte han?, Angret han?, Eller tenkte han ”Endelig”?. Spørsmål jeg aldri vil få svar på.

Det har vert mye snakk om e-sport i det siste. Skal gaming få status som sport? Det kan vi vel si at det allerede har fått blant unge. Men det er ikke det jeg vil skrive om. Den debatten får ture å gå. For selv om jeg er en gamer selv bryr jeg meg ikke særlig om e-sport. Jeg følger ikke med på lag, eller vet hvem som vinner i hvilke spill. Det jeg vil snakke om er de andre spillene. De spillene som ikke får så stor omtale i media. De som ikke har status som kompetitive spill, for de er det mange av. Jeg vil også snakke om den såkalte ”krisen” vi unge står ovenfor. De farlige dataspillene. Det blir fokusert veldig på de spillene som simulerer krig. Men de vil jeg ikke ta hensyn til dette i denne artikkelen? Essey? debattinnlegg? Jeg vet ikke hvilken kategori dette tilhører. Jeg vil også ta opp saken om den store avhengigheten, og hvorfor det ikke er noe å poeng å bekymre seg i en så stor grad.

Jeg har i det siste kjørt Europa rundt i en trailer. Den er stor og gul med den gule og røde DHL logoen skinnende på siden av døren. Bak meg i lasten har jeg fem tonn med løk. Jeg reiser fra Oslo, og om to dager og mange stopp er jeg i Roma for å levere den samme løken. Norsk løk tenker jeg. Fantasien om at jeg er med på laget, at jeg er en av de som leverer norske produkter til utlandet gjør at jeg blir i litt bedre humør, selv om det ikke er på ekte. På øret har jeg en lydbok, jeg hører Game of Thornes bøkene på nytt og Roy Dotrice gamle, vibrerende stemme fyller øregangene mine, å jeg føler meg komfortabel. Jeg er rolig når jeg nå sitter i ferjekø i Malmø. Fergen skal ta meg til Kiel, slik at jeg slipper å reise innom Danmark. Så venter Autobahn, hundrevis med kilometer. Så Østerrike, Sveits og til sist kommer Italia. Når jeg kjører føler jeg meg rolig, pulsen senker seg etterhvert som milene flyr forbi og jeg har muligheter for å tenke klart. Det er ikke ofte jeg har kunnet forlate huset grunnet sykdom, derfor har jeg reist via datamaskinen min.

Dette er et eksempel å spill som aldri vil bli sport. Det er ingen som dør her, det er ingen vold, bare mil på mil med motorvei. Du blir straffet hvis du bryter trafikkreglene og det verste du kan få ut av dette spillet, er at du som barn lærer trafikkreglene. I dette spillet går alt tregt, jeg får tid til å tenke over livet når ting går på automatikk på motorveien. Hva jeg vill, hva jeg ønsker for meg selv i fremtiden. Spillet gjør meg glad på en måte jeg ikke helt klarer å forklare.

Nå, brått er jeg i de mørke skogene i Sverige, det er vinterstid. Det er rally turnering. Jeg suser igjennom skogen i over hundre og femti kilometer i timen. Sving etter sving, jeg danser bortover gruslagte veier, for nå er jeg eg og bilen er i ett. Etter flere hundre timer tilbakelagt i spillet begynner jeg endelig å bli god. Trening etter trening, dag etter dag. Jeg blir bedre, raskere og modigere for hvert minutt jeg kjører. Jeg kjenner en noe jeg ikke kan kalle noe annet enn en uhemmet mestringsfølelse. Det blir første plass, jeg vant og strålingen av gleden sprer seg varmt igjennom blodårene mine. Det er en  god følelse.

I går satt jeg meg inn i en traktor, en ny John Deer, to hundre og femti hestekrefter, grønn med gule hjul. Jeg har endelig spart nok penger. Solgt nok med høy og gress slik at jeg til slutt satt med tre hundre tusen dollar i lommen. Nå er de borte. Men det er på tide å oppgradere maskineriet på gården. Jeg setter meg inn i styrhuset for første gang. Gleden av et nytt leketøy gjør meg glad, for nå skal det jobbes mer effektivt på gården. Den gamle Massey Ferguson traktoren som brakte meg til butikken, selger jeg tilbake han som solgte meg den nye traktoren for den nette sum av tretti tusen dollar. Men det er allerede beregnet i budsjettet for denne uken. For det er mye å holde styr på hvis du skal drive gård. Jeg har dyr som skal mates og jorder som skal pløyes, såes for å og tilslutt bli innhøstet. Spillet har vært en stor bidragsyter til at jeg i dag kan ha en effektiv og god økonomi hjemme i virkelighetens land.  

Det har kommet en del artikler og innlegg om gaming i det siste. Saken om Mats, har for en av de første gangene ført til prat om de positive sidene rundt gaming. Dataspill kan føre folk sammen, det kan hjelpe å trene hjernen, trene fokus og konsentrasjon, og det kan hjelpe med å lære språk eller bygge opp rundt, og bedre løsningsorienteringen din. Men jeg skal ikke sitte her og påstå at gaming ikke også kan skade, for det kan det. Men for å være helt ærlig. Alt kan være skadelig for deg hvis du utsettes for det over lengere tid og i store mengder.

Det finnes mennesker som blir avhengig av gaming, men det er veldig langt fra flertallet. Det er stort sett de menneskene med en spesiell predisposisjon for avhengighet. Du kan bli avheng av ganske mye her i verden. Det finnes folk som for eksempel er avhengig av oppmerksomhet. Slik som meg, tror jeg.

Folk blir avhengig av alkohol som selges nesten fritt i matbutikken. Jeg har vært i dialyse, det vil si at jeg har møtt og snakket med stort sett det som finnes av avhengige alkoholikere og narkomane i Oslo. Men det var heller tynt med gamere i dialysen, kun meg som var der fordi min nyresvikt kom av en av guds ville terningkast (Gud er generelt dårlig når det kommer til terninger). Alkoholikerne klager på at det er alt for lett tilgjengelig, at terskelen for å bare rusle ned på butikken å kjøpe alkohol er lav. Det er derfor vi har så høy beskatning på alkohol. Slik at den terskelen skal bli høyere, og at du ikke så lett kan kjøpe store mengder.

Det finnes ingen fordeler med alkohol, men allikevel blir alkohol sett på som noe positivt i Norge. Jeg regner med at de fleste som er mot gaming har drukket alkohol i løpet av livet, kanskje et glass vin til maten, men de er ikke avhenge. Selv om det er større sjanse for at du blir avhengig av å drikke enn å spille dataspill. Det er det samme med dataspill. Du kan spille med venner en lørdagskveld, men fortsatt være en del av samfunnet i ukedagene. Men jeg må si at en av de fineste av ironier jeg har har møtt er mennesker som er mot gaming, de sitter å syter og mener at ungdommers sinn blir ødelagt mens de prøver å få tre like i Candy Crush på mobiltelefonen. Jeg har sett mennesker som bruker store mengder med penger på tipping for den mikroskopiske muligheten av millioner av kroner i den andre enden. Men det er ansett som vanlig at de fleste nordmenn bruker 70 kroner i uken på lotto.

Men jeg skjønner dere, jeg forstår. Ettersom jeg blir eldre, mister jeg mer og mer kontakt med hva ungdom driver med i dag. Jeg skjønner meg ikke på de lengre. Jeg som er en av de få mennesker i Norge som aldri har sett tv-serien Skam. Å jeg bruker det som en metafor for at jeg har helt mistet kontakt med ungdomen. Jeg får litt glimt her og der, men det er som oftest igjennom et nyhetsfilter. Jeg sitter i sofaen og rister på hodet og mener det jeg mener. Men jeg må prøve å gå mer aktivt inn for å forsøke og forstå hvorfor folk gjør det de gjør uten å dømme for hardt. Hvis jeg noen gang skal ha barn, så er noe av det viktigste jeg kan gjøre som forelder å prøve og forstå, sette meg inn i sakene og følge barnets interesser og bygge opp under hva de gjør på fritiden. Slik at kanskje jeg ikke blir så fjern fra mine barn som jeg har sett andre foreldre har blitt. Hvis jeg skal ha barn, er det viktig for meg å være med.

Jeg vil oppmuntre gaming for alle. For jeg har mye å takke spill for, jeg lærte meg kjapt engelsk ved å spille dataspill som kun brukte det språket. Jeg kan sette opp en brukbar økonomi, jeg kan manøvrere en tilhenger med bil, siden jeg har simulert den prosedyren hundrevis av ganger i spill, som at hvis jeg krasjer i spillet så får det ikke noen konsekvenser. Jeg kan ta kjappere og bedre beslutninger i stressede situasjoner. For jeg har øvd. Jeg vet at når det blir mye rundt meg, når det ser ut som om jeg mister kontroll. Så puster jeg dypt inn én gang før jeg begynner å jobbe.

Jeg har testet det ut der jeg jobber før, det er den samme delen som av hjernen som er i sving her. Jeg fikk uventet en dag på den gamle arbeidsplassen min en pasient som fikk en hjertestans. Da jeg så det begynte panikken å spre seg. Jeg var alene på avdelingen, ingen å lene seg på. Så jeg tok et dyp innpust og deretter pustet jeg sakte ut igjen, før jeg ringte i alarmen. Jeg begynte med hjerte lunge redning (HLR). Alt gikk bra vi fikk tak i hjertestarteren og ambulansen fikk hjertet til å begynne å slå igjen. Det at jeg klarte å håndtere en slik situasjon som en relativt ung pleieassistent tror jeg har en fortjeneste i at jeg er en gamer. Jeg er utsatt for simulerte stressede situasjoner daglig, og det har gjort at jeg har bedre oversikt over livet mitt enn hvis jeg hadde vært spill foruten.

Så slutt å fornekte sannhetene om godene ved videospill. De gjør mye bra, jeg vil si de gjør mer godt enn vondt. Jeg har sittet mye inne, sykdommen min gjør det. Den gjør at jeg ofte ikke har mulighet til å kommer meg ut. Så jeg sitter inne å spiller for det gir meg mestring. Det lærer meg nye ting hele tiden og det fortsetter å utvikle seg. Se inn i dybden på dataspill. Finn ut hva som er gode spill for barn og hva som ikke fungerer så godt. Jeg vil ikke si at du skal ukritisk gi barnet ditt alle spill de ønsker seg, for det finnes aldersgrenser som bør opprettholdes, de er der av en grunn. Men jeg vil gi en stor takk til videospill. Det har for meg åpnet horisonten for meg. For gaming har gjort meg til en bedre person.

Jeg har igjennom sykdom og helbredelse hørt utrykk som ”Du er så sterk” eller ”Hvordan står klarer du å stå oppreist?”

Jeg svarer som regel med å si ”vel du vet”, smile unnskyldende, også videre.

Jeg er ikke sterk. Men jeg er ei heller svak. Jeg er meg. Jeg er et produkt av arv og miljø. De verktøyene jeg har med meg, kvalitetene og feilene jeg har skaffet meg igjennom livet er ikke noe jeg har gjort aktivt. Jeg tror ikke noen har gjort noe aktivt for å få et sterkere sinn enn andre. Det er ikke slik at jeg som barn løftet masse psykiske vekter eller mediterte for å takle hverdagen jeg har i dag. For å takle de påtrengende minnene i hodet som hjemsøker meg daglig. Grusomme bilder som viser seg foran meg og som transporterer meg tilbake i tid.
Jeg er Thomas. Noen dager kjenner jeg meg som supermann. Klar for enhver kamp, klatre hvert fjell og vinne hver eneste utfordring. Men andre dager skulle jeg ønske jeg hadde gjort ende på meg selv for lenge siden.

Det er mye som har vært med på å forme meg. Det er mye som er med på å forme oss alle. Opplevelser vi har som gjør at vi reagerer instinktivt på de inntrykkene vi har fått igjennom livet.

Ta meg, jeg har tenkt ofte på å ende livet mitt. Jeg har forsøkt, men avbrutt. Mye av det har jeg å takke min mor for. Jeg tror, og dette er bare ren spekulasjon. At hennes selvmord. Det at hun tok livet sitt, gjør at jeg ikke klarer å gjøre det samme. Fordi jeg har sett med mine egne øyne, følt med hele min sjel og kropp hva det gjør med oss etterlatte. Det at min bror valgte samme utvei to år etter, har ikke annet en forsterket mitt overlevelsesinstinkt. De dagene jeg kjenner på at jeg vil ha en utvei. Ser jeg bilder av min far, bilder av min samboer. Knust. Påført de samme traumene jeg sliter med i dag. Jeg trekker frem i minnet savnet og sorgen, sinnet etter de tapene jeg allerede har, og jeg roer meg ned. For jeg må overleve. Jeg må leve for de rundt meg.

Er det en egosentrisk tanke kanskje? En måte å føle seg viktig på, som en essensiell del av et maskineri som må være tilstede for at alt går som det skal?

Så da er spørsmålet, står faktisk jeg oppreist? Eller er alt en falsk front for å spare mine nærmeste? Er jeg sterk, eller er jeg svak?

Jeg tror jeg ikke er noen av delene. Jeg minnene som har formet meg. Jeg er erfaringene jeg har gjort underveis. Jeg er observasjonene jeg gjør til det daglige. Det at jeg klarer å dra meg igjennom døgn etter døgn, er mine tidligere opplevelser.

Sykdommen min, traumene mine som holder meg nede, og som gjør at jeg ikke kan delta i den grad jeg vil. De traumene får meg til å føle meg hjelpeløs, isolert og redd.

De traumene og den samme sykdommen er hva holder meg også i live. Det er hjelp å få selv i de mørkeste tankene, selv når jeg ser de verste bildene. Når bilde av min visne mor, min bror den dagen jeg så han ligge der, død men fredfull. De bildene holder meg i live. Det er de bildene som holder meg våken om natten. Men samtidig er de skremmende bildene gnisten som holder meg oppe, i live. Levende.

Jeg ser ofte for meg et bilde av meg selv, iført en hvit kjortel liggende sminket i en hvit furukiste. Men jeg er ikke klar, fordi glimtene jeg får av å ligge nede i jorden skremmer meg. Følelsen av fortapelse og ren redsel fyller kroppen. Tanken om jeg kanskje ikke er til nytte bryr meg plutselig ikke, angsten setter inn. Overlevelse er tanken som gjennomtrenger meg. Frykten for å dø er større en frykten for å leve. En overdøvende trang til å være en observatør for de kommende dagene, årene setter inn. Jeg vil se alt. Om jeg ikke kan være en del av fremtiden, så la meg i hvert fall oppleve den. La meg stå på sidelinjen.

Av Thomas Hollingsæter

Jeg sitter utenfor hos pappa og nyter den første vårsolen. Jeg venter på å bli kjørt til legen, igjen. Grunnen til at jeg ikke kjører selv er at jeg tar medisiner om dagen som gjør at det er per definisjon farlig å ha meg som sjåfør. Jeg tenker jo selv også at jeg tror ikke helt jeg kunne levd med meg selv om jeg hadde kjørt ihjel noen forbipasserende eller kollidert front mot front mot noen intetanende mennesker, eller skrapet opp bilen til far. Så jeg har for nå inntatt rollen som en seksten år gammel gutt som må kjøres til fotballtrening, eller en annen beskrivende fritidsaktivitet.
Solen varmer i ansiktet mitt og jeg må ta av meg jakken. Vi sitter å drikker kaffe og ser rundt oss mens vi snakker om løst og fast for å så ihjel de ti minuttene vi venter, slik at vi slipper å vente ti minutter ekstra på legekontoret. Forbi oss, ute på veien passerer det en liten kvinne med en stor hund.

Jeg er ikke god på hunderaser og har aldri egentlig interessert meg for de. Men den er grå og stor.  Det er en stor levende kosebamse. Så begynner den å lete i gresset til en av naboene. Den bruker cirka ti til femten sekunder for så og sette seg ned på huk. Så, på plenen, midt på lyse dagen får eieren og hunden en intens blikk-kontakt, og det kommer en lang kabel med ut av enden på den grå, store hunden. Mennesket, forøvrig i en rose sportsjakke, drar opp glidelåsen på den ene lommen og trekker frem en sort liten plastpose og bøyer seg ned for å plukke opp underverket. Men før hun gjør det, inspiserer hun den lunkvarme pølsen, for så å klappe hunen anerkjennende på ryggen.
Kanskje jeg skulle fått meg hund, en som kunne dratt meg over dørstokken og ut i nabolaget. Ut i vårsolen. Men, av mine mange diagnoser har jeg jo sosialangst og ville nok slitt slit med den påtvungne, falske hilsningen hundeeiere gjør med hverandre.
Jeg sliter med det, kontakt med fremmede. Jeg ser ofte at de går i joggedressene sine og hilser muntert på hverandre. Hva om vi vanlige ganggjenger hadde gjort det samme? Hilst. 

-Hei felles menneske. kunne én sagt.

-Heisan. Ville det andre mennesket svart, for så gått hvert til sitt til de traff noen nye menneske å hilse på. Det ville blitt slitsomt. 

Jeg har rødt hår. Det er jo ganske sjeldent. Så kanskje jeg skulle begynt å hilse, eller nikke anerkjennende til alle andre med rødt hår.
-Hei, felles rødhårete. Hadde jeg sagt. Med hilsningen hadde jeg også ment at jeg anerkjenner at du, som meg mest sannsynlig ble mobbet i barndommen. Så ville den møtende personen nikket hyggelig tilbake mens vi begge kunne gå videre og tenke på om det fantes støttegrupper for mennesker med rødt hår.

Men en hund er jo mer en bare én tur-venn. De er jo kamerat hele døgnet, enn så lenge du gir de mat og vann. De lukter, det er sant. Men det gjør jeg også. Spesielt etter taco-fredag. Alle hunder er jo veldig koselige dyr. Når jeg sier alle, mener jeg noen. Det kommer selvfølgelig an på oppdragelsen. Men det er som regel eieren som holder styr på, og ikke hunden selv. Jeg tror jeg kunne oppfostret en god og snill hund. Men jeg tror jeg måttet ha vært frisk for og ha et kjæledyr av det kaliberet. Hva med de dagene hvor jeg nesten ikke kan bevege meg på grunn av smerter? Eller hvis jeg blir innlagt på sykehuset igjen, noe som jeg vet kommer til å skje hyppig de neste årene.
Men jeg har en katt. En gammel katt. Han trenger ikke så mye. Den alt for tjukke makrell-huskatten vi har hjemme klarer seg jo mesteparten av dagen alene, pluss at jeg har en samboer. Hvis hun også til formodning skulle være fraværende, jeg har venner som kan komme innom å mate den og gi den litt kos. Dessuten kan jeg jo gå tur med katten.
Da jeg bodde i Oslo, så jeg stadig vekk hipstere gå tur med kattene sine mens de sippet selvplukket kaffe fra norgesglassene sine. Jeg prøvde å ta katten med utenfor døren i bånd for noen dager siden. Men utflukten gikk heller dårlig, Frumkpin er navnet vi valgte å gi den på bilturen fra dyrebeskyttelsen og hjem katten eller Frump, eller Frumpus for kort. Ute reagerte den med å spille død når den fikk båndet klipset på seg, og jeg endte med å dra katten langs plenen utenfor leiligheten. Men han fikk seg litt sol og frisk luft så, det skader ikke. Jeg skal prøve noen ganger til. Jeg har ikke gitt opp. Det er bare det å få tid.
Ja, tid. Det er også en greie, jeg tror ikke jeg ville hatt tid til å ha en hund, nå som jeg hver dag reiser land og strand rundt for å snakke med leger og drive møtevirksomhet med kommunen. Jeg har også hørt at hunder kan slite å være alene over lengre tid, de uler og hulker helt til eieren kommer hjem. De har så mange behov. Nesten like mange behov som meg, bortsett fra at jeg ikke har store problemer plukke opp min egen avføring. Det hender at når depresjonen er som verst at jeg selv jeg slite med å plukke opp etter meg selv. I dag er en positiv dag, det er sol og det er kanskje strake motsetningen til hvordan humøret mitt var i går. Så da er spørsmålet, finnes det positive og negative hunder? La oss si du hadde to hunder, og satt den første hunden altså hund én foran en matskål fylt bare femti prosent bare også hund to foran en identisk matskål. Ville den ene ansett matskålen som halvveis full, mens den andre hunden kanskje ville sett på den som halvveis tom? Og hva om hunder også fikk en dørstokkmil? Da hadde vi begge sittet inne og vert inaktive.
Hundemat lukter. Ikke bare litt heller, det lukter som om noen har laget lapskaus, brun lapskaus fra boks, for så å ha lagt den i solen for å kose seg i noen uker. Kattemat lukter bare fisk, og som halvt sunnmøring er ikke det den verste lukta i verden. Det ligger liksom i blodet den fiskelukten. Kanskje blodet mitt lukter fisk? Det er selvfølgelig tullete, jeg har luktet mitt eget blod, og det aromaen lukter ikke annet enn metallisk.
Det er mange ulemper med å ha hund synes jeg. Det gode veier på ingen måte opp for det belastningene med det å eie en hund. De er utrolig søte og jeg har overhodet ikke noe imot hunder, det er bare det at det ikke passer for meg.
Det kom en undersøkelse for noen år siden hvor de hadde kommet frem til at de med høyere utdanning stort sett hadde katter, mens de som ikke hadde fullført noen form for utdanning på høyt nivå, for det meste hadde hunder. Nå har ikke jeg høyere utdannelse, og har heller ingen planer om å skaffe meg en i nærmeste fremtid, men jeg prøvde. En ting og kroppen sa seg imot i og med at den hadde andre planer. Så jeg kan ikke skryte på meg at jeg hjelper den statistikken noe særlig. Men jeg sitter med et lite håp om at den gamle katten jeg adopterte gir meg noen pluss når det kommer til intelligens. Ikke å si at høyere utdanning nødvendigvis har noe med intelligens å gjøre. Mannen som har høyest IQ-skår i Mensa-Norge i dag jobber som bilmekaniker og er lykkelig fornøyd. Jeg vet ikke om han har hund.

Jeg vet at den tidligere president av USA, Barak Obama, de fleste andre tidligere presidenter av USA har hatt hund. Selv om jeg skulle likt å sett flere katter i Det hvite hus. Hva har USA mot katter. Sist det var en katt i Det hvite hus, var det  George W. Bush som eide den og den het den India og den lever fortsatt. Den eneste presidenten som ikke har hatt et kjæledyr er den nåværende presidenten Donald J. Trump, og det sier sitt tenker nå jeg.

Som du sikkert ser, så kan du selv lese deg frem til, hvis du har klart det mesterstykket å komme så langt i teksten. At går tankene mine fra land til land og fra tema til tema. Legen sa det mest sannsynlig kommer av en traumer. At folk som har opplevd traumer, klarer som regel ikke å holde tankeprosesser lenge nok til at det kommer noe fornuftig ut av det. Men det har gjort det i dag. Jeg har klart å tenke meg frem til at jeg ikke trenger noen hund. Foreløpig. Kanskje når jeg blir pensjonist. De har hunder. I blokken der jeg bor er det veldig mange pensjonister, og nesten alle av de har hunder. Vi får ta spørsmålet når jeg runder seksti år. Kanskje jeg da skal starte en ”Vi over seksti med hunder og andre husdyr foreningen” Så kan vi møtes å spise tørr kake og snakke om kjæledyr mens vi sipper til sur kaffe og snakker om hvor flott gamledager var.

• 

Hvor skal jeg starte? Mamma, sorgen, opplevelsen av mangelen av nærvær? Jeg var på graven hennes i dag. Det er den femte gangen jeg har vært der siden jeg mistet henne i en natt i mai 2015. Burde jeg ha dårlig samvittighet ovenfor min mor, at jeg ikke har vært der, stelt med blomstene, og englene min søster har plassert så flott langs med gravstøtten? Jeg grudde meg virkelig til i dag. Den opprinnelige planen var at vi skulle dra dit for to dager siden. Mammas sekstiførste bursdag. Men ingen hadde tid, og det kom så brått på. Så det ble i dag, to dager for sent.
Hva skal man føle når man står over liket til en du har hatt et så nært forhold til? Jeg sto der, og det eneste jeg klarte å føle var en endeløs tomhet, og en trang til å føle mer. Skulle jeg gråte, holde rundt de jeg fortsatt hadde som var i livet. Eller som jeg ente opp med å gjøre, ta bort råttent løv med robot-lignende bevegelser. For så å trekke meg langsomt tilbake for å se på stenen som markerte mammas grav.

Så begynte hjernen min sakte å tenke igjen. Tenke over hva jeg sto og så på. Jeg følte at jeg sto i et stort lagerhus der mennesker og minner samles, sorteres og legges til evig lagring. Jeg sto over en kropp som bare for noen få år siden var varm, kjærlig og full av liv. Ren energi. En kropp som min, tenkende og levende. Men nå var redusert til et objekt. En kald, hul, menneskelignende pose med kjemikalier og bakterier. Bakterier som formerer seg og skaper mer liv. Spiser av min egen mor. Tanken på at hun sakte svinner hen. At kjøttet råtner og at ansiktstrekkene hennes først blir forsterket av tørr hud, for så å forsvinne.

Det er gjør vondt å tenke slik og det blir for makabert. Men det er sannheten. Det er tankene som sparker deg når du allerede ligger nede. Det ser ikke ut som om jeg noen gang vil finne noen trøst i tapet av min mor. Alle skal jo forhåpentligvis igjennom det og miste foreldre, men ikke så tidlig, så brutalt. Jeg var for ung, for uerfaren til å miste en så stor del av livet mitt. Jeg viste ikke hvordan jeg skulle sørge, og jeg fikk ikke tid til å sørge.

Men jeg sørger nå. I dag. Jeg gråter mye. Jeg kjenner kroppen vri seg i retninger den ikke vil, kjenner musklene strammer seg når jeg tenker på hvor mye jeg elsket min mor. Hvor mye jeg savner hennes varme smil og myke klemmer. Et nærvær jeg aldri kommer til å kjenne igjen. Det eneste som er igjen nå er tomhet, og makabre tanker som aldri vil gi slipp. Drømmer så grusomme at jeg aldri vil kunne gjengi de i tekst form.

Familien min, mor sin del spesielt taklet situasjonen dårlig. Vi alle gjorde i grunn det. Vi sa ting vi ikke burde, jeg sa ting til mennesker jeg elsket som jeg kjenner en dyp anger for i dag. Alt ble feil, jeg grudde meg til begravelsen hennes fordi jeg da måtte møte ansikter jeg hatet den gangen. Fordi jeg var ikke den jeg er i dag da, jeg var dum, jeg var irrasjonell og så ikke meg selv igjennom tåken av mitt eget sinne. Hatet mot verden som tok det den ikke skulle.

Jeg savner den tiden da familien var i live. Da vi hadde samhold, stunder der vi samles på verandaen på sommeren og spiste jordbær med fløte. Jeg savner julaften da alle var pent kledd og vi koste oss. Jeg savner henne så mye enkelte dager at hjernen min går saktere, at alle tankene mine må trekkes frem med enorm kraft for at jeg i det hele tatt skal kunne formulere setninger og forklaringer til psykologen min. Men det er derfor jeg skriver. Jeg skriver for å lære mer, slik at jeg kan kjenne meg selv bedre. Tvinge frem følelsene mine i ord, beskrive det ubeskrivelige og ta kontrollen tilbake.

leserinnlegg

Hvis du viser noen fingeren, får du ikke en klem tilbake.

Ukens debatter vedrørende barn og unges streik for miljøet har tent flere branner en den har slukket. Lærere på den ene siden nekter for å gi elever ved videregående skoler gyldig fravær for å gå i tog og rope ut sin frustrasjon over hvor sakte prosessene som skal redde jorden går. Mens elevene mener de har rett på at lærere overser fraværet fordi de streiker for en god sak, og mener de stiller på lik linje som voksne når de velger å utebli fra skolebenken.

Slik situasjonen er nå, er jeg helt for at elevene får oppført fravær når de nå går til gatene, og her er grunnen. Når vi voksne streiker er det systemer som sørger for at de streikene blir sett. Med oppmøteplasser, arrangementer og streikeledere er det en hel prosess som settes igang for at de skal bli sett. Men det viktige er, du får ikke lønn om du streiker. Hvis elevene på videregående trinn vil streike, er det viktig at de ofrer noe. Elevene får ikke lønn, eller yter noen arbeidskraft for skolen derfor er det eneste de kan ofre til saken og streiken sin deler av egen tid. Og jeg mener det er slik vi skal vise våre unge respekt. Respekt ved å vise de samme regelverk vi stiller oss selv.

Oss mot dem
Det har så lenge jeg kan huske alltid hvert snakk om at lærerene er den store stygge ulven, og motsatt at elever er uengasjerte og late griser som blir tvangsforet informasjon. Tillit mellom lærer og elev har heller fraværende i mine skoleår, vi ble alltid skult på som om vi prøvde å komme unne noe. Noe vi selvfølgelig prøvde på. I den nye lærerplanen står det i overført betydning at elever og lærere skal samarbeide og utfolde seg på alle nivåer.

Her trekker jeg frem et avsnitt som står i den nye lærerplanen.

«Skolen skal være et sted der barn og unge opplever demokrati i praksis. Elevene skal erfare at de blir lyttet til i skolehverdagen, at de har reell innflytelse, og at de kan påvirke det som angår dem. De skal få erfaring med og praktisere ulike former for demokratisk deltakelse og medvirkning, både i det daglige arbeidet i fagene og gjennom for eksempel elevråd og andre rådsorganer. Dialogen mellom lærer og elev, og mellom skole og hjem, må være basert på gjensidig respekt. Når elevenes stemme blir hørt i skolen, opplever de hvordan de selv kan ta egne bevisste valg. Slike erfaringer har en verdi her og nå, og forbereder elevene på å bli ansvarlige samfunnsborgere.» (udir2017)

Når dette gjelder små barn, burde det også gjelde for videregående opplæring som snart kan spasere inn i ett valglokale

Ved å sette fokuset på fraværsgrensen, sporer både elever og lærere debatten helt av skinnene når det er klimaet som skal være i fokus. Dagen som har vært skal vise engasjement, ikke for skolesystemet eller oss, mot dem. Men et felles mål om å bedre klimaet.

Jeg er enig i at når det kommer til hele klimadebatten så går ting veldig sakte. Partiene på stortinget virker redde for å gjøre store grep i frykt for å miste velgere, og nå spesielt i et valgår. Jeg ser at unge dag for dag blir mer utålmodig når de venter forgjeves på løsninger som aldri kommer og jeg har også vært med i miljøkampen så lenge jeg kan huske. Jeg har brettet utallige melkekartonger og bidratt til å lage haugevis med sykler igjennom glass og metallgjenvinning.

Barn og unge skal ikke bestemme hvordan samfunnet skal være. Det er det vi voksne som skal gjøre. Men de skal lyttes til, samarbeides med og vi skal ta de på alvor. (se avsnitt om lærerplan). De skal være med på prosessene så langt det er mulig, for det er deres fremtid det er snakk om. Jo lengre vi somler jo verre blir det for våre barnebarn. Så spørsmålet er hva vi skal lære av uken som har vært. Hva skal vi ta med oss frem til neste år, eller neste måned når spørsmålet mest sannsynlig blir spurt på nytt?
Det jeg har sett er et voldsomt engasjement om klimaet og jordens status. Men at debatten og fokuset denne gangen til syvende og sist kom til å handle om fraværsgrensen sier litt.

Dette har vært en dag hvor elevene fikk sjansen til å vise fingeren til systemet, og da kan de ikke forvente på samme tid at systemet skal gi de en klem tilbake og en klapp på skulderen tilbake. Selv om det er det jeg helst ville gjort. For kampen de kjemper er viktig, og kanskje den viktigste. Du vil møte motgang, uansett hvor rett du mener du selv har.