Klagesang

Vann, mye vann. Kroppen min samler på alt jeg drikker. Jeg har ikke vert på do på et døgn og begynner å føle det på kroppen. Jeg er hoven i ansiktet, det er blåst opp litt som en vann ballong i kinnene mine. Jeg kjenner meg ikke lenger igjen i mitt eget speilbilde. Jeg er sliten. Vil bare sove. Jeg føler jeg svikter alle ved å være en stor byrde for min samboer, min familie, meg selv og samfunnet. Å nå selv om verden har tatt pause må jeg på sykehuset for å få renset blodet mitt. Fordi kroppen ikke orker lenger. Sitte stille i fem timer mens programmet går.  Hva skal de bli av meg. Jeg er ufør, og orker knapt hverdagen. Jeg er fanget i mitt eget hjem uten mulighet for å komme meg ut. Viruset, Korona har tatt fra meg friheten.  Jeg kommer bare ut de dagene jeg skal til behandling, og jeg begynner å merke det på psyken. Jeg blir fort irritert på mine omgivelser og jeg blir sliten av en minste ting. Hva skal jeg finne på annet en å ligge apatisk på sofaen å vente på å legge meg. Kroppen min skriker etter søvn, som jeg ikke kan gi den før klokken har slått ni på kvelden.

Når jeg er sliten kommer tankene krypende. Tanken på at mamma ikke lenger er blant oss. Tanken på at hun valgte å avslutte sitt abonnent på livet. Jeg sitter å spør meg selv de samme spørsmålene om og om igjen. Spørsmål som jeg aldri vil få svar på. Som, hva tenkte hun i sine siste minutter. Hva gjorde at begeret rant over og selvmord ble eneste løsning. Jeg gråter inne i meg av sorgen hun har etterlatt seg. Det samme gjelder min bror. Hva tenkte han i sine siste sekunder på jorden. Hva gjorde at han valgte å forlate en sønn som jeg vet han elsket høyt. Det Kværner i hodet. Jeg er sliten av å tenke, men jeg klarer ikke å stoppe. Jeg klarer ikke å tenke på fremtiden.

Fortiden har blitt min lekeplass enn så lenge. Jeg er skitten, hygiene har blitt en minsteprioritet. Husarbeid har blitt et fjell som jeg ikke kan klatre fordi jeg ikke har krefter. Så samboeren min får alt arbeidet, og jeg føler sviket på kroppen. Følelsene i meg bobler. Men jeg klarer ikke å gjøre noe med det. Det blir liksom for mye å forholde seg til. Livet mitt har endret seg så mye de siste månene. Jeg har gått fra å være i stand til å gjøre min del av arbeidet. Til å ikke engang klare å lage mat fordi jeg trenger alle kreftene mine til dialysen. Verden, hør min klagesang. Det er vanskelig å se lyset i all elendigheten som foregår. Men det er selvsagt lys i de rundt meg. Min far som har mistet så mye, men som alltid har troen på meg. Og en samboer som får meg til å le selv om dagen er dyster. Uten disse menneskene i livet mitt ville jeg nok ikke vart lenge. Da ville jeg nok råtnet vekk i mitt eget hjem.

Jeg har to katter. De vet ikke hva sorg er. De vet ikke om verdens prøvelser. De er helt uanfektet av mitt humør, og så lenge de får mat er de fornøyd. De lyser opp der de kan og jeg elsker de høyere en jeg elsker enkelte mennesker. Jeg elsker de høyere en meg selv. Det er bare synd at de også vil forlate meg om en stund. Jeg sitter hele tiden å venter på at noen dør. Noen jeg er glad i. Jeg vet ikke hvorfor jeg gjør det. Kanskje fordi jeg har følt det sånn på kroppen. Kanskje det er fordi jeg ikke kunne klart meg uten. Hva vet jeg. Men det hjelper å skrive. Det hjelper å legge det ut for verden. Jeg uskadeliggjør tankene mine på en god og effektiv måte. De gir likesom litt slipp i meg. Stiger opp over meg som damp på en vinterdag. Jeg kan bare si takk for at du leser om mine problemer, og min sorg. La di skumle tankene forsvinne i offentligheten. Å la meg få fred på jord.